Intervju 5 pluss 1
Skape møter mellom mennesker
Bettina Senff, den nye direktøren for Goethe-Institut Norwegen, har jobbet digitalt med Oslo-teamet i mer enn en måned fordi koronareglene gjorde at hun ikke kunne reise inn i landet. Hun tok over etter Martin Bach i juni.
I juni.I juli kunne du endelig reise til Norge. Du kom fra stillingen som direktør for Goethe-Institut i København. Var det noe i Oslo som allerede ved første blikk virket annerledes sammenliknet med den danske hovedstaden?
Oslo er en veldig grønn by med mange trær, alleer og forhager, det liker jeg veldig godt. Jeg har sett utrolig mange syrinbusker, det må være helt vidunderlig om våren. Og det er trikk her, det er mitt favorittransportmiddel, og den trenger man også, for Oslo er ganske kupert, mens København er flat som en pannekake og selvfølgelig perfekt for sykling. Det er mange benker og sitteplasser her. Det legger jeg merke til, og det viser at man har tenkt på behovene til menneskene som bruker byen. Det er et sympatisk tegn på byens raushet overfor innbyggerne.
Goethe-Instituttene er ikke minst en viktig plattform for samtidskulturell utveksling. Er det noen temaer du er spesielt opptatt av?
Det finnes selvfølgelig mange interessante temaer som også kan behandles ved Goethe-Institut. Men etter min mening er Goethe-Instituts viktigste oppgave å skape møter mellom mennesker. Det kan gjerne skje i forbindelse med en diskusjon om et tema, men først og fremst gjennom kunstnerisk utveksling. Jeg er dessuten opptatt av å støtte lærere og folk som lærer tysk. Å lære et nytt språk gir mulighet til å fordype seg i en ny kultur, det kan ikke oversettelsesverktøyene tilby.
Hva var det som i utgangspunktet førte deg til den store verden av Goethe-institutter?
Jeg var opprinnelig advokat, men jeg har alltid ønsket å jobbe i utlandet. Da Goethe-Institut søkte etter medarbeidere til kulturarbeid i utlandet, sendte jeg spontant inn en søknad, og etter en lengre ansettelsesprosess fikk jeg jobben. Da bestemte jeg meg for å avvikle advokatfirmaet mitt og flyttet til München. Det er nå 30 år siden, og jeg har ikke angret en dag.
Særlig i vår moderne tid, der den digitale kunstneriske utvekslingen for lengst er blitt det vanlige, er kultur et enormt bredt felt. Hvilke kunstsjangre føler du deg spesielt knyttet til?
Jeg elsker filmer, særlig dokumentarer. Dessuten outer jeg meg selv som krimfan. Krimlitteraturen blir jo generelt sett ikke anerkjent i samme grad som "ekte" litteratur, det gjelder forresten også barnelitteraturen som jo er så viktig og formativ for ens senere forhold til litteratur og kultur. I grunnen liker jeg alle sjangre – hvis den kunstneriske kvaliteten er god.
Er det noen prosjekter fra ditt arbeid ved Goethe-Institut som du spesielt liker å tenke tilbake på, og i så fall hvorfor?
Det er vanskelig å velge! Et av mine favorittprosjekter fra de siste årene er artist-in-residence-programmet "Nordic Leipzig" der vi lar kunstnere fra de nordiske landene tilbringe tre måneder som gjestekunstnere ved Leipziger Baumwollspinnerei. Som direktør for Goethe-Institut i Wellington fikk jeg dessuten ledsage New Zealands gjesteopptreden på bokmessen i Frankfurt i 2012 og ble kjent med mange fantastiske mennesker og bøker. Alle gode ting er tre: «Dansk-tysk kulturelt vennskapsår 2020" var en spesiell utfordring fordi koronapandemien kom samtidig. På den annen side ble det tydelig hvor enormt viktig det er å oppleve kultur sammen, spesielt i vanskelige tider.
Pluss 1
Hvilket annet yrke kunne du ha tenkt deg hvis du ikke hadde jobbet ved Goethe-Institut?
Hvis jeg skulle ha begynt helt forfra igjen, ville jeg valgt et yrke der man ikke sitter så mye ved skrivebordet og kan jobbe uten overordnede. Hvis jeg hadde hatt talent for det, ville jeg gjerne vært dokumentarfilmskaper eller dokumentarfotograf. Forbildet mitt ville vært en som Sebastião Salgado, jeg beundrer virkelig hans engasjerte måte å arbeide på.
