Intervju 5 pluss 1
Det er viktig å opprettholde dialogen

"Jeg-fortelleren i romanen min er en stille samtidsfigur", understreker den tyske forfatteren Matthias Jügler. I sin nyeste roman "Die Verlassenen" forteller han igjen en historie om tap og svik fra DDR-tiden.
"Jeg tror det er slik man blir når man mister foreldrene sine tidlig og flere år senere innser at det ikke var skjebnen, men at noen sto bak, at noen fulgte en plan som fikk så katastrofale konsekvenser."


 

Hvilken betydning har fortiden og erindringer for deg personlig?

En stor betydning! Jeg er en av dem som ikke bare kan legge ting og erfaringer jeg har gjort meg, bak meg – det kan være en velsignelse og en forbannelse på samme tid. Jeg begynner ofte å gruble: Var denne samtalen som jeg hadde forventet? Ble NN skuffet da jeg nevnte dette ene punktet på slutten? Så erindring og ettertanke spiller en viktig rolle. Og derfor er det å skrive romaner naturlig nok ganske bra for meg: Da skal og kan jeg erindre og tenke over ting ... da går det langt utover min egen erfaringshorisont, og det er vanligvis der det virkelig begynner å bli interessant.

Det å ta et oppgjør med fortiden har spilt en spesiell rolle for tyskerne, ikke bare siden Berlinmurens fall. Å klare det er sannsynligvis det motsatte av å glemme og fortrenge. Hvordan kan man klare det etter din erfaring?

Ved å opprettholde dialogen. Det er så viktig! Jeg merket hvor stort behov det er for dialog da det kom så mange leserbrev rett etter utgivelsen av boken min. Da havnet det veldig mange e-poster i innboksen min, folk uttrykte sin misnøye med boken, påsto at jeg skadet minnet om DDR, og at jeg ikke engang burde fått lov til å skrive om dette siden jeg bare var en ung jypling. Jeg svarte dem, også de som kom med grove ukvemsord – og så fort de merket at jeg virkelig engasjerte meg i dem, roet gemyttene seg, og folk var bare glade for at de ble lyttet til og tatt på alvor. I så måte kan arbeidet mitt, å skrive romaner, kanskje alltid være en invitasjon til dialog.

Ved gjenforeningen var du fortsatt veldig ung. Hvilke minner har du fra livet ditt som barn i DDR?

Kun ett eneste: Jeg husker at moren min sa til meg med ettertrykk, om morgenen, før vi gikk til barnehagen: "Lov meg at du ikke spiser grønnsaker!" Og jeg gjorde som hun sa og måtte stå i skammekroken som straff. Først senere fant jeg ut at atomkatastrofen i Tsjernobyl nettopp hadde skjedd, og at det plutselig var overflod av grønnsaker i DDR-barnehagene fordi Vest-Tyskland ikke lenger ville ha dem ... Det er ganske betegnende at det var akkurat det som festet seg i minnet mitt.

Johannes Wagner, den stille helten og hovedpersonen i din aktuelle roman "Die Verlassenen" har en enorm psykologisk motstandskraft. Selv om han gjentatte ganger henfaller til resignasjon og likegyldighet, mister han ikke håpet om at han en dag vil finne igjen faren sin. Da Johannes var 13 år, forsvant faren uten en lyd. Hvordan klarer han å fortsette å drømme denne drømmen om en lykkelig gjenforening mellom far og sønn?

Ja, det stemmer, jeg-fortelleren i romanen min er en stille samtidsfigur. Jeg tror det er slik man blir når man mister foreldrene sine tidlig og flere år senere innser at det ikke var skjebnen, men at noen sto bak, at noen fulgte en plan som fikk så katastrofale konsekvenser. Jeg tror at min jeg-forteller egentlig ikke har denne drømmen om en lykkelig gjenforening med faren, men at han likevel følger sporet han finner i romanen, og som fører ham til Norge, for i det minste å få en form for svar på det presserende spørsmålet: Hva pokker skjedde med foreldrene mine?

Din lavmælte, men likevel intensive roman beskriver på to måter hvordan det er å bli forrådt, både på et personlig og et samfunnsmessig plan, slik det skjedde i DDR på grunn av Stasi. Hva tror du det gjør med folk å bli bedratt og lurt på denne måten, og hvordan klarte du å frigjøre deg fra det?

Det kan koste deg livet – selv om du ikke dør. For en som har blitt bedratt hele livet sitt, og så på et tidspunkt avslører det, opplever ikke bare at fortiden kollapser, men også framtiden, på en viss måte: Fordi alt plutselig må betraktes i et annet lys. Man kan nok aldri frigjøre seg helt fra noe slikt, men man kan prøve å leve med det.

5 pluss 1
Hvilket yrke kunne du ha tenkt deg hvis du ikke hadde blitt forfatter?

Jeg er veldig glad i å fiske – og i årevis drømte jeg om å være fisker på en fiskekutter. Men det var nok en ganske banal og romantisk forestilling jeg hadde der. Jeg hadde nok ikke holdt ut lenge i en så beinhard jobb.