Intervju 5 pluss 1
Hvilke typer normer er vi tvunget til å leve etter?

Vi møter Camara Lundestad Joof, den nye husdramatikeren ved Nationaltheatret, på kafeen Tranen. Vi kjenner henne allerede fra samarbeidet med den tyske teaterregissøren Jan Bosse på Goethe-prosjektet «FREIRAUM». De to har jobbet sammen siden den gang.
 

Når oppdaget du din kunstneriske åre, og hva er dens drivkraft?

Min kunstneriske åre? Min hoveddrivkraft har vært politisk. Og så fant jeg ut at kunst var den mest empatiske måten for å møtes og utveksle synspunkter. Det er noe som har vært med på å forme mitt blikk på verden, og det har vært mest effektivt i møte med andres kunstneriske blikk. Det å kunne utvide mine egne perspektiver har vært min inngang til kunsten. Jeg har vokst opp med en far i fengsel, med rettssaler og asylpolitikk. Fra jeg var liten har jeg opplevd rasisme og vært var på klasseforskjeller, og jeg har sett på alle disse ulike aspektene ved utenforskap som jeg husker det var veldig vanskelig å finne et språk for. Det har vært mye sinne i møte med strukturer og rigide mønstre. Det fantes et språk for å ta et oppgjør med det, men dette språket var mer poetisk enn formelt. Veldig tidlig oppdaget jeg det politiske, men også ønsket om å formidle gjennom kunsten. 

Du har akkurat vunnet Oslo bys kulturpris 2020 for ditt arbeid med barne- og ungdomsteateret «Den mangfaldige scenen». Hva var det første du tenkte da du fikk vite det?

Det var en veldig stor anerkjennelse. I de siste årene har jeg jobbet med mine egne bøker og teaterstykker. Men å bidra til å bygge «Den Mangfaldige Scenen» og gi flere tusen barn et gratis kunst- og kulturtilbud føler jeg er det største jeg har gjort. Men det er kanskje ikke så mange som vet at jeg har gjort det. For prosjektet handler ikke om offentligheten, det handler om å jobbe i det små og det nære, med barn og at de skal bli sett. Det handler ikke om store avisoppslag fra scener og festivaler. Derfor gjør det meg så utrolig glad. 

I tillegg har du nylig blitt husdramatiker ved Norges viktigste teater – Nationaltheatret. Snart er det premiere på din debut «De må føde oss eller pule oss for å elske oss».

Jeg trodde først det var en spøk da jeg leste e-posten fra teatersjefen om at jeg skulle bli ansatt som husdramatiker. Jeg ringte dramaturgen min ved Dramatikkens hus og spurte: «Tror du det er sant?», og det var det. 
Mange tror stykket handler om det å være kvinne, men det gjør det ikke. Det handler om minoritetsperspektiver som kan tolkes på veldig mange ulike måter. Dette stykket handler om at det intime er politisk. Hvordan skal man navigere kroppen sin i verden, i nære relasjoner, i kjæresteforhold eller med familie? Mine besteforeldre, mormor og morfar, er antirasister til beinet. De måtte jo bli det. De fikk plutselig noen brune barnebarn. Da så de at verden behandlet disse barnebarn annerledes enn andres barnebarn. Og så tenkte de: Ingen skal behandle mitt barnebarn sånn. Og da starter reisen til at ingen burde bli behandlet sånn. Men det måtte jo innom min kropp, og det ubehagelige og vakre i det, det prøver jeg å sette ord på. 

På scenen - Camara Lundestad Joofs første forstilling på Nationaltheatret | Foto: ©Erika Hebbert
«Pang, pang, patriarkatet! Du er død!» lar du stykkets kvinnelige protagonister rope. Ikke minst Metoo-bevegelsen har bidratt til at patriarkatet holder på å dø. Har du en visjon for det som kommer etterpå? 

Alle strukturer, også det med patriarkatet, er et veldig viktig premiss i alle minoritetsspørsmål. Hvilke typer normer er vi tvunget til å leve etter? Vi kommer jo fra disse gamle koloniale strukturene. Men den som får hardest medfart i stykket, er den hvite kvinnen.  
Der er en scene i stykket hvor den sorte kvinnen beskytter den hvite mannen mot den hvite kvinnen og sier: «La ham bare være i fred!» Han har fått så mye kjeft. Han har blitt analysert til døde. Nå har han blitt så sårbar at han skal få lov til å hvile. Jeg er enig med ham. 
Jeg tror alle samfunnsborgere er fanget i disse strukturene vi vokste opp i. Når vi nå snakker om visjoner, det er det stykket handler om. Man er så trist og sliten, for man har kjempet disse kampene så lenge at jeg ikke klarer å se en verden foran meg hvor jeg ikke gjør det. Jeg har blitt blind for utopien. Min visjon er at vi kan hvile lenge nok, slik at vi kan drømme igjen. Min visjon er at vi også har tid til å hvile. 
Under samarbeidet med Goethe-Institut, bl.a. på det internasjonale prosjektet «FREIRAUM», møtte du den tyske teaterregissøren Jan Bosse, og dere har jobbet sammen siden den gang. Hva var og er den spesielle kunstneriske matchen mellom dere. Og har dere noe felles budskap? 
Det var så overraskende. Jeg har jobbet med mange regissører i mitt liv, men de har ikke hatt et så stort navn som Jan har. Når man kommer i en sånn situasjon, er det ofte veldig mye autoritet og arroganse. Men Jan, og det overrasket meg, er det mest nysgjerrige mennesket jeg har møtt. Hele ansiktet hans åpner seg, som på et barn. Jeg har aldri jobbet med noen som er så lyttende som han. Han har en egen evne til å tillrettelegge for ulike perspektiver i mine prosjekter. Han leter etter dem. Og det gjør jeg også på min egen måte. Det at vi kan møtes i våre veldig forskjellige kunstneriske praksiser, og at vi kan gjøre hverandre gode, det har virkelig vært en gave. Jeg er veldig takknemlig for at Goethe-Institut brakte oss sammen.

Pluss 1:
Hvilket annet yrke kunne du tenkt deg hvis du ikke hadde blitt forfatter?

Jeg tror nok det hadde blitt advokat. Grensepolitikk, hvordan vi forholder oss som nasjoner, hvordan vi bygger opp asylsystemet vårt – det er store spørsmål. 
Jutta Martha Beiner, webredaktør, Goethe-Institut Norwegen.