Neo-klassik
Den rolige blandingen

De heter Max Richter, Hauschka og Nils Frahm og er pionerer innen en trend som utvisker gamle grenser. Neo-klassisk musikk når et publikum som vanligvis interesserer seg lite for konserttradisjoner, og sjangeren hevder seg mer og mer som en selvstendig kunstart.

München i slutten av april 2016: Festen har allerede pågått i noen timer i klubben «Rote Sonne» (rød sol), da en uanselig krølltopp entrer scenen. Hans arena denne kvelden er knappe to kvadratmeter stor og installert utenfor dansegulvet. På et bord er det stablet synthesizer, laptop og trommemaskin. Francesco Tristano gjør seg klar. Noen uker tidligere holdt pianisten fra Luxembourg konserter med Orchestre National de Lille. Programmet var med musikk av Gershwin skrevet for stor konsertsal. Nå står han på en klubbscene foran en gruppe festglade mennesker klokken tre om morgenen. Nesten ingen av tilhørerne vet at musikken hans omtales som «neo-klassisk» i fagmiljøer og media.
 
Nye Artister, nye steder

Max Richter, Hauschka, Federico Albanese, Nils Frahm, Ólafur Arnalds og Francesco Tristano – det er navnene på hovedpersonene i det såkalte neo-klassisk-miljøet: Musikere og komponister som for tiden lykkes med å eksperimentere med blandingen av seriøs musikk og underholdningsmusikk – ofte på piano og ofte med et bredt spekter av teknologi. Ikke alle har utdanning i klassisk musikk, men alle kombinerer klassisk komposisjon med moderne tenkemåter og produksjonsmidler og treffer tidsånden. Via strømmetjenesten Spotify når de flere millioner lyttere i måneden.

I tillegg fyller de klassiske konsertsaler med fans. Nils Frahms opptreden i Filharmonien i Berlin i mars 2014 ble utsolgt etter noen få dager. Han har for øvrig flyttet til den tyske hovedstaden. I 2014 fikk islandske Ólafur Arnalds BAFTA Award (prisen til British Academy of Film and Television Arts) for musikken til den britiske krimserien Broadchurch. I Mai 2016 opptrådte han sammen med Nils Frahm i Louvre i Paris. Er neo-klassisk – til tross for eller kanskje nettopp på grunn av navnet – egentlig en pop-trend? Eller er det en merkelapp som sikrer godt billettsalg?
 
En mellomstil

et er påfallende hvem som i de siste årene har vært spesielt engasjert i diskusjonen rundt begrepet «neo-klassisk». Aktuelle pop-medier, for eksempel det nå nedlagte magasinet De:Bug fra Berlin, magasinet «for liv med elektronisk musikk», utga allerede i 2005 et spesialnummer om neo-klassisk. I mars/april-utgaven 2016 presenterte popkulturmagasinet Spex en oversikt over status quo innen neo-klassisk.
 
Skribentene var enige om at balansegangen mellom de to musikkverdenene, overlappingen av klassiske stilistiske midler med innslag fra pop, ikke var helt ny. Philip Glass komponerte fengende soundtracks for mottakelige lyttere på slutten av 1970-tallet. Som pioner innen crossover spilte den britiske supergruppen Emerson Lake og Palmer inn live-albumet Pictures of an Exhibition allerede i 1971 – en direkte henvisning til komposisjonen av Modest Mussorgsky, som albumet er basert på. Men sammensmeltningen av hip-hop og metal, jazz og funk ble senere også kalt «crossover». Derfor brukes nå begrepet «neo-klassisk» om kombinasjonen av elektronisk og klassisk musikk. Men hvordan høres den typiske neo-klassiske sounden ut?
 
For eksempel Bruckner

I mars 2016 vant den franske komponisten François Larini alias S/QU/NC/R, som bor i London, førsteprisen ved den internasjonale konkurransen Remix-Contest «Romantic Revolution – bruckner unlimited» med stykket Mäßig bewegt. Det tyske symfoniorkester i Berlin hadde oppfordret remiksere og rearrangører til å sette sitt eget preg på finalen i Anton Bruckners Symfoni nr. 4, bedre kjent som Den romantiske. Symfoniorkesteret gjorde arbeidsmaterialet tilgjengelig for nedlasting: tjue passasjer fra Bruckners komposisjon som var delt inn i individuelle stemmer.

Konkurransen, som ble holdt for andre gang, skulle fremme blandingen av sjangrene klassisk og elektronisk musikk. François Larini overbeviste juryen med en svært sfærisk miks, som inneholdt mye susing og litt knirking – det man gjerne kaller skitten lyd mellom tonene. Miksen hans minner dermed mye om det Ólafur Arnalds produserer med datamaskinen, eller det Nils Frahm skaper med preparert piano.
 
Foto 2: Nils Frahm ved Montreux Jazz Festival 2015, kilde: Montreux Jazz Festival / Nils Frahm / Youtube
 
 
Frigjøring, også for musikerne

Denne musikken høres rolig og uproblematisk ut. Pulsen til neo-klassisk musikk er velklingende og fengende – selv med mye bass, noe som er typisk for club-verdenen. Hvorfor slår denne sjangeren først og fremst an hos unge mennesker? Noen skribenter forklarer suksessen med at de unge opplever en slags fluktmulighet i den type klangverdener. Det er allerede nok stress der ute hvor krisene støyer. Men kanskje er de håndspilte tolkningene også et resultat av det økende behovet for autentisitet i digitaliseringens tid.

For musikerne selv representerer denne brede aksepten også en gjensidig frigjøring. «Den er ikke så krevende for lytteren», sier Francesco Tristano om sin egen komposisjon A Soft Shell Groove, som i tillegg til verk av Igor Strawinsky og Nikolai Andrejewitsch Rimski-Korsakow er å finne på en av hans nyeste CD-er. Og det er på ingen måte ment nedsettende. Etter så mye fortissimi og crescendi er det bare forløsende for lytteren, sier han.

Det betyr også at artister og komponister ikke ser på seg selv som fremmere av et historisk system som strever med unge lyttere som er lite interessert i tradisjonelle formidlingsverdier. De bruker heller musikalske utformingsstrategier som hovedsakelig er forankret i den europeiske klangtradisjonen. Samtidig ignorerer de avantgardens dogme om at alt som lages skal være nytt. De ser på de klassiske formene som deler i en komponists byggesett som gir positivt utfordrende nytolkninger av det velprøvde med mulighet for en åpenhet i retning impulser fra pop og world music.

Det er en «forløsning» fra den intellektuelle tvangen om stadig økende kompleksitet, som en musikkhistorie bygget på kronologiske utviklingsstadier medfører.
 
Det er vanskelig å måle publikumssuksessen til neo-klassisk og om sjangeren eventuelt vekker nysgjerrighet for klassisk musikk. Men én ting er sikkert: Neo-klassisk er en suksess. Den tiltrekker nye, ofte yngre lyttere som ikke kan identifisere seg med konsertvanene til tidligere generasjoner. Kanskje vil en som oppdager Nils Frahm, Max Richter eller Hauschka til slutt ende opp hos Pierre Boulez, Helmut Lachenmann eller Jörg Widmann. Men sikkert er det ikke.