I vår intervjuserie 5 + 1 snakker vi om livets store og små spørsmål med forfattere, musikere, filmmakere og andre interessante stemmer i samtiden. Denne gang er turen kommet til medieforskeren i UiO Cristina Archetti.
Hvilken innflytelse har digitaliseringen på den politiske kulturen og dens omgivelser?
Kommunikasjonsteknologi, særlig sosiale medier, er viktige verktøy som vi må lære å forstå. De er en del av samfunnet, politikken og kommunikasjonen. Virkningen de har oppstår imidlertid ikke gjennom det tekniske i og for seg, men i kombinasjon med andre medier, som presse og fjernsyn. Jeg er mest interessert i de nye medienes tilknytning til andre former for kommunikasjon. Vi glemmer at menneskelig kommunikasjon ansikt til ansikt fortsetter å være ekstremt viktig.
Hvordan kan sosiale medier brukes som verktøy mot polarisering, fake news og propaganda?
Vi må se nærmere på den rollen som sosiale medier spiller i kommunikasjon og i de nevnte fenomenene. Derfor må vi se på fenomenenes orden og føre dem tilbake til sine opphav. Hvordan og hvorfor oppstår polarisering? Den har ikke sitt opphav i sosiale medier, men sosiale medier bidrar til utbredelsen. Teknologien kan brukes til å skape dialog og understøtte demokratiet. Jeg tror det er feil at kommunikasjonsteknologi automatisk fører til dialog, for dialog forutsetter interesse. Det finnes ingen allmenngyldig resept på hvordan sosial medier kan brukes mot polarisering og propaganda. Kommunikasjon kan kun bygge på en basis som er etablert i fellesskap.
Cristina Archetti
| Foto: ©Archetti
Representerer fake news en fare for demokratiet?
Når er informasjon henholdsvis riktig eller uriktig? Når vi snakker om fake news får man fort inntrykk av at det handler om uriktig informasjon som noen har tenkt ut for å føre oss bak lyset eller manipulere. Men det er egentlig alltid tilfellet. Det er interesse knyttet til all informasjon. Jeg tror at vi er blitt mer oppmerksomme fordi vi bor i et polariserende og konfliktfylt samfunn. Fake news er ikke nødvendigvis uriktig. Den forekommer oss å være uriktig fordi den ikke svarer til våre oppfatninger. Det handler om at ulike synspunkter brytes mot hverandre. Jeg er ikke sikker på at vi bor i en verden hvor det er flere fake news enn før eller at omgivelsene vi lever i er blitt mer konfliktfylte. Tilgangen på informasjon har endret seg radikalt, det er ikke lenger slik at en enkelt avis er vår kilde til informasjon. Internett har åpnet opp et mangfold av ulike meninger og perspektiver. Befolkningen i et fungerende demokratisk samfunn må forholde seg til og bearbeide informasjon på en differensiert måte.
Hvordan kan vi beskytte barn og ungdom fra uheldig omgang med digitale medier?
Jeg tenker at utfordringen med å forholde seg kritisk til medier og informasjonskilder også gjelder for voksne. Hvordan oppsto informasjonen? Det er for eksempel vanskelig å vite hvem som er ekspert på et område og hvem som bare gir seg ut for å være det. Men kildekritikk har sine grenser, man kan ikke etterprøve alt. Det som er viktig i forbindelse med barn og ungdom er å gjøre oppmerksom på at det alltid finnes ulike perspektiver på et tema og at det bak enhver informasjon alltid gjemmer seg et synspunkt. Vi ser at tonen i den allmenne nyhetsreportasjen skjerpes, for eksempel når politikere blir angrepet gjennom valgkampen deres. Kommunikasjonsteknologi blir gjerne gjort ansvarlig for denne utviklingen. Naturligvis gir internett muligheter til raskt å oppnå kontakt med mennesker med like synspunkter som en selv, men etter min oppfatning må personer i offentligheten, også politikere, bære et ansvar for hvilke ytringer som aksepteres i samfunnet. Hatytringer i offentligheten blir mer ekstreme, og det er ikke bare på grunn av tekniske løsninger. For eksempel har Trump bidratt mer enn sosiale medier til en mer ekstrem diskurs.
Du har kalt deg selv geriljaforsker. Hva betyr det?
Betegnelsen innebærer en kritikk av det akademiske systemet. Det har forandret seg i retning av at næringsliv i stadig sterkere grad sponser forskning eller at teamarbeid blir forventet. På mange forskningsfelter er dette nyttig, men det er ikke nødvendig. Jeg er overbevist om at man kan gjøre banebrytende funn i samfunnsforskningen også uten storskala økonomisk understøttelse. Samfunnsforskere kan arbeide overalt fordi de er omgitt av data hele tiden. Jeg har for eksempel gjennomført en studie med over femti intervjuer og kun brukt av min egen tid, arbeidspult, pc og Skype. Jeg ønsker å arbeide uavhengig av pengegivere som legger føringer for hva jeg skal forske på og hvordan mine resultater skal se ut.
Pluss 1: Om du skulle starte karrieren din på nytt, hvilket yrke ville du da valgt?
Kanskje forfatter. Men det er jeg også allerede siden jeg forsøker å implementere kreativ skriving i det vitenskapelige arbeidet mitt. Jeg har skrevet artikler om poesi som metode for vitenskapelig arbeid. Det gir en god mulighet til å reflektere over spørsmålet hvordan man vet det man vet. Vi tror at vitenskapen leverer sannheter, men det er vitenskapskvinnen som velger metode og bestemmer framgangsmåte. Til syvende og sist er det bare mennesker som står bak vitenskapen. Jeg mener det er viktig å reflektere grundig over disse prosessene.
