Intervju 5 pluss 1
Alle har et slags privilegium
"Det handler ikke bare om hudfarge, etnisitet eller kjønn. Vi må forstå livshistorier for å forstå nivåene av ulikhet", det er forskeren Cindy Horst ved PRIO overbevist om. Julia Thurnau snakket med henne om sosial endring da de møttes i Oslo.
Hva tenker du om den sosiale endringen?
Kultur kan være felles normer og betydningen av skapende virksomheter eller kulturelle produkter og uttrykksformer som poesi, maleri eller film.
Jeg er i ledelsen på et senter for kultur og voldelige konflikter, vi undersøker kulturelle aspekter i samfunnet som reproduserer sammenhengene mellom vold og undertrykkelse. Vi ser også etter nye områder for samarbeid mellom akademikere, kunstnere og aktivister, og undersøker hvordan endringer skjer.
For meg som antropolog har mønstre som reproduserer vold å gjøre med at andre ikke blir sett, at individet og dets unike bidrag til samfunnet ikke verdsettes.
Feministisk vitenskap har fokusert på hvordan offentlighet og privatliv differensieres og hvordan omsorgsarbeid ikke verdsettes, ikke er innordnet i det økonomiske systemet og dermed for det meste er usynlig.
Det samme gjelder for ulikheter i klasse, etnisitet og religion. Det er bare visse ting som verdsettes i samfunnet. Det er en form for strukturell vold som fører til motstand som igjen kan bli til vold.
Hvordan kan strukturelle endringer best fremmes? Er #metoo et første skritt?
#Metoo-initiativet er svært viktig. Det fører til mange konstruktive prosesser, men siden det utfordrer makthierarkier og ulikheter, skaper det også motstand. De som ikke forstår sin egen privilegerte posisjon som de snakker fra, forsøker å delegitimere initiativene.
Det som må endres strukturelt, er selvfølgelig rettssystemet. Globalt blir det mer og mer tydelig at rettssystemet ikke beskytter kvinner som går ut offentlig, og at det ikke skaper rettferdighet fordi det ikke straffer gjerningsmenn som utøver seksuell vold eller utnytter andre. Så lenge dette rettssystemet reproduserer eksisterende stereotyper, er det for mye forlangt at kvinnene skal bidra til å oppklare straffbare handlinger. Vi kan ikke forvente sosiale endringer innenfor de eksisterende strukturene.
Er "sjanger" en boks der vi med change-bølgen kan tenke utenfor boksen?
I vitenskapen er vår forståelse av verden og kunnskapen om den den typen tenkning som oppstår ved at vi setter ord på tankene våre.
Men i stadig større grad inkluderer vi billedkunst fordi den beveger oss på ulike måter.
Som akademiker er jeg interessert i all form for kunnskapsproduksjon.
Jeg arbeider med billedkunstnere i forbindelse med filmer, animasjoner og grafiske illustrasjoner. Vi forsker, og i stedet for en artikkel lager vi en tegneserie. Den diskuterer vi med menneskene som er avbildet i den. Om nødvendig endrer vi slutten. Denne formen for co‑creation av kunnskap er svært interessant som metode.
Hva synes du om feministisk lederskap?
Mitt lederskap fokuserer på å vite hva alle de ulike menneskene bidrar med, hvilken unike kompetanse som gjør det mulig for kollektivet å oppnå noe større enn summen av individene.
Man kan ikke forutse hvor det fører hen, men disse individene kan endre livet sitt og sine institusjoner. Et slikt mentorskap er for meg en form for feministisk lederskap. Den er svært forskjellig fra en lederstil som sier: Jeg har en visjon, sørg for at jeg har teamet som kan innfri oppgaven, og deleger hva disse oppgavene er.
Sosial transformasjon handler om å stimulere mennesker som ønsker å forandre noe, det være seg avkolonisering av akademiet eller #metoo-kampanjen.
Er det noe som radikalt har endret ditt syn på verden?
Ikke en bestemt hendelse, men en gradvis erkjennelse fikk meg til å forstå de mange måtene vi er ulike på. Jeg kommer fra arbeiderklassen. Det var ingen selvfølge at jeg skulle ende opp i vitenskapen, fordi den er ganske elitistisk. Dens selvfølgelighet om hva mennesker kan oppnå, eller hvordan de kan og skal være aktive borgere, gjorde meg veldig sint en stund.
Hvis vi virkelig tenker helhetlig, finnes det mange måter å tenke over privilegier og hvordan mennesker kan bli favorisert eller forfordelt. Det handler ikke bare om hudfarge, etnisitet eller kjønn. Vi må forstå livshistorier for å forstå nivåene av ulikhet. Alle har et slags privilegium, og vi bør ydmykt forstå vårt eget før vi uttaler oss.
+1: Hva ville du blitt hvis du ikke hadde blitt forsker?
Jeg ville fortsatt jobbet med noe kreativt. Samlet folk med nyskapende ideer som simulerer til handling. Jeg ville jobbet med coaching og veiledet endringsprosesser.
Jeg tror det er mulig å forandre verden ved å få folk til å forstå at de kan gjøre en forskjell.
